Hjelp meg

Jeg føler for å gi opp, bare la verden fortsette uten meg. Jeg har bedt om hjelp, men alt jeg får høre er at jeg isolerer meg. «Du må komme deg ut den døra«. Tror du ikke jeg vet det, tror du ikke at det er det jeg prøver på, hver dag? Det hjelper ikke å mase på meg, angsten min forsvinner ikke ved at du maser.
Jeg trenger støtte og hjelp. Jeg trenger at noen tar hånden min og sier at dette skal gå bra, at det er verdt å fortsette livet. Jeg trenger hjelp, hvorfor er det ingen som hører?

Vannliljen

Har prøvd å lese boka Vannliljen. Jeg måtte bare legge den fra meg, ble fysisk dårlig av å lese den. Det er en forferdelig bok. En bok om overgrep, den verst tenkelige omsorgssvikt av foreldre.
Jeg har opplevd overgrep selv, men det blir bare en dråpe i havet i forhold til den lille jenta i boka opplevde.
Jeg tenker ofte på den jenta, hvor er hun, har hun det bra, har hun egen familie?
Jeg vet ikke hvordan boka ender, kanskje jeg aldri får vite det. Akkurat nå klarer jeg ikke å fullføre den.

Sliten

Jeg prøver å holde ut. Har ikke skadet meg på 215 dager. Det er jo bra, ikke sant? Hvorfor føler jeg ikke noe glede? Jeg burde være glad og stolt. Jeg føler bare en tomhet, min «beste venn/uvenn» er borte, inntil videre. Kanskje rart eller feil å kalle det min beste venn, men det er sånn jeg føler det. Barberbladet var noe jeg kunne stole på, det var alltid der. Den lettet min smerte for en liten stund og jeg savner det. Det var det eneste jeg hadde kontroll på i livet mitt. Eller, det var vel egentlig barberbladet som hadde kontroll over meg.
Det høres sikkert idiotisk for andre at jeg savner å se blodet renne, skjenne at smerten renner ut sammen med blodet. Jeg savner ikke sårene eller alle turene til legevakta for å sy. Jeg aner ikke hvor mange ganger hjemmesykepleien har kjørt meg til legevakta og hvor liten jeg følte meg da.
Jeg prøver å holde ut, en dag av gangen. Kanskje det en vakker dag vil bli verdt å leve. Tror ikke på det nå, men….

Tankekaos (triggende?)

Jeg er ekstremt ukonsentrert for tida. Det er som å ha 1000 stemmer i hodet som konkurrerer om å skrike høyest.
Jeg har gitt opp å se på tv, lese, hekle, tegne, male. Har egentlig gitt opp alt. Klarer ikke å konsentrere meg om en ting av gangen. Det eneste jeg tenker på er å kutte meg, se blodet renne nedover armen. Hvert ledige minutt tenker jeg på kutting. Det vil si hvert minutt, hver time, hver dag.
Jeg vet jeg kommer til å sprekke snart. Det er bare et spørsmål om tid.

Søvnløs

Klokka er 04.33 og jeg har fortsatt ikke sovnet. Husker ikke sist gang jeg sov en hel natt. Tror det var når jeg gikk på barneskolen. Det vil si at jeg i ca 20 år har hatt problemer med søvn.
Jeg får ikke sovetabletter for jeg kan bli avhengig, men er det så mye bedre å gå uten søvn da? Hva er verst?
De eneste gangene jeg får sove er når jeg er innlagt, det er vel en kombinasjon av medisiner og å føle seg trygg. Jeg får nemlig sovemedisiner når jeg er innlagt, det går helt bra. Men det er jo når jeg er hjemme i min egen seng at jeg trenger hjelp til å få sove. Jeg skjønner ikke logikken, det er vel kanskje ikke meningen heller. Så da får jeg vel bare ligge her i senga og vente på at det blir morgen så jeg kan stå opp.